Når ønsket om barn ikke blir slik du hadde sett for deg
Å ønske seg barn som ikke kommer, kan være en veldig ensom erfaring. Noe du har sett for deg, håpet på og kanskje tatt for gitt skulle bli en del av livet ditt, blir måned etter måned mer usikkert.
For mange blir det en tilværelse preget av håp og skuffelse om hverandre. Man prøver å ikke håpe for mye, samtidig som det nesten er umulig å la være.
En sorg det kan være vanskelig å få tak i
Ufrivillig barnløshet innebærer ofte en sorg uten et tydelig holdepunkt. Det er ikke nødvendigvis ett tap, men mange små og store tap som gjentar seg over tid.
En negativ test. En ny menstruasjon. Et behandlingsforsøk som ikke gikk. En graviditet som gikk tapt. Enda en måned. Enda en graviditet i vennegjengen.
Det man sørger over, er heller ikke bare barnet man ønsker seg. Det kan være livet man hadde sett for seg. Bildet av familien. Når man skulle få barn. Hvor gamle besteforeldrene skulle være. Avstanden mellom søsken. En fremtid som tidligere føltes ganske selvfølgelig, men som plutselig har blitt usikker.
Det kan være vanskelig å forstå hvor sterkt dette påvirker en før man står i det selv.
Mange møter også sorgen med selvkritikk. Hvorfor klarer jeg ikke bare å være glad for det jeg har? Hvorfor tåler jeg ikke dette bedre? Andre opplever jo mye verre ting.
Men følelser fungerer dårlig når vi forsøker å argumentere dem bort. Ofte ender man bare opp med både sorgen og kritikken av seg selv for å kjenne den.
Bak sterke reaksjoner ligger det ofte noe svært forståelig: en lengsel, en frykt for at livet ikke skal bli slik man håpet, eller en smerte over noe som betyr veldig mye. Å forstå hva følelsene handler om, kan gjøre det lettere å møte dem med mindre selvkritikk og mer omsorg.
Når forholdet til kroppen endrer seg
For mange skjer det også noe med forholdet til egen kropp.
Kroppen går fra å være noe man stort sett bare lever i, til noe man følger nøye med på. Sykluser telles. Symptomer tolkes. Eggløsning, temperatur, tester og datoer får betydning.
Og når kroppen ikke gjør det man så sterkt ønsker at den skal gjøre, kan det vekke mye.
Noen blir sinte på kroppen. Noen kjenner seg sviktet av den. Andre begynner å lete etter feil hos seg selv: Ventet jeg for lenge? Har jeg gjort noe galt? Burde jeg ha forstått dette tidligere?
Selvbebreidelsen kan være et forsøk på å skape kontroll i en situasjon der man har svært lite kontroll. Hvis det er min feil, finnes det kanskje også noe jeg kan gjøre annerledes.
Men det gjør ikke nødvendigvis anklagene mot deg selv sanne.
Når andre blir gravide
Så kommer kanskje meldingen fra en venninne, søster eller kollega: Vi skal ha barn.
Du kan kjenne ekte glede på deres vegne – og samtidig kjenne at det gjør vondt.
For noen kommer reaksjonen umiddelbart. Et sug i magen. Tristhet. Sinne. Behov for å komme seg bort. Og så kommer kanskje skammen etterpå: Hva slags menneske reagerer sånn på at venninnen min er gravid?
Men to følelser kan eksistere samtidig.
Du kan være glad på hennes vegne og lei deg på dine egne. Reaksjonen din betyr ikke at du unner henne mindre. Den forteller først og fremst noe om hvor sårt dette er for deg.
Når vi forstår følelsene våre på denne måten, blir det ofte litt lettere å møte oss selv med omsorg fremfor kritikk.
Samtidig kan behovet for å beskytte seg bli sterkt. Man takker nei til en babyshower. Hopper over en dåp. Trekker seg litt unna venner som har fått barn.
Noen ganger trenger vi faktisk å skjerme oss. Men hvis beskyttelsen blir så omfattende at vi også mister kontakten med mennesker vi trenger, kan ensomheten bli enda større. I terapi kan man være nysgjerrig på begge deler: Hva trenger du å beskytte deg mot akkurat nå – og hva trenger du samtidig å beholde nærheten til?
Når dere reagerer forskjellig
Ufrivillig barnløshet kan også være krevende for et parforhold.
To mennesker kan ønske seg det samme barnet og likevel reagere helt forskjellig på at det ikke kommer.
Den ene trenger å snakke. Den andre blir stille. Den ene vil undersøke alle muligheter og forsøke igjen så raskt som mulig. Den andre trenger en pause. Den ene viser sorgen tydelig, mens den andre går på jobb, ordner praktiske ting og forsøker å holde hverdagen i gang.
Da er det lett å begynne å tolke hverandre.
Betyr dette mer for meg enn for deg? Hvorfor spør du ikke hvordan jeg har det? Hvorfor vil du snakke om dette hele tiden?
Ofte handler avstanden ikke om at den ene bryr seg mindre, men om ulike måter å håndtere smerte og sårbarhet på. Når man klarer å komme bak reaksjonene og forstå hva som skjer i den andre, kan det bli lettere å finne tilbake til følelsen av å stå i dette sammen.
Også seksualiteten kan endre seg. Sex som tidligere handlet om lyst, nærhet og spontanitet, kan etter hvert bli knyttet til tidspunkt, eggløsning, prestasjon og skuffelse. Det kan påvirke både lysten og nærheten mellom dere, og er noe det kan være viktig å kunne snakke åpent om.
Hva kan vi arbeide med i terapi?
I terapi kan det være plass til det som ofte er vanskelig å dele med andre – også følelsene og tankene man kanskje skammer seg over eller tenker at man ikke burde ha.
Det kan handle om å forstå mer av det som skjer følelsesmessig. Hva skjer når testen igjen er negativ? Hva ligger under sinnet mot kroppen? Hva skjer når venninnen din forteller at hun er gravid? Hva skjer i deg når du kjenner at du ikke orker enda en babyshower?
Sorgen kan få plass, men også skammen, selvkritikken, skyldfølelsen og frykten som ofte legger seg oppå den.
For noen handler terapien også om relasjonene rundt dem. Hvordan forteller man partneren hva man faktisk trenger? Hvordan setter man grenser overfor familie som stadig spør? Hvordan kan man ta vare på seg selv uten å trekke seg helt bort fra menneskene man er glad i?
Og så handler det ofte om livet som foregår samtidig.
For ventingen kan bli altoppslukende. Ferier, jobbskifter, boligvalg og planer settes på vent fordi kanskje er jeg gravid da. Livet organiseres rundt noe som ennå ikke har skjedd.
Da kan en viktig del av terapien være å finne tilbake til det livet som også finnes nå – uten at det betyr at man skal slutte å håpe på det man ønsker seg.
For noen kommer det etter hvert også et vanskeligere spørsmål: Hva hvis dette ikke skjer?
Det spørsmålet trenger man ikke møte før man er klar. Men dersom det kommer, kan man også nærme seg sorgen, frykten og forestillingene om hva livet da skal være – gradvis og i eget tempo.
Du trenger ikke være ferdig med å håpe
Du trenger ikke ha «gitt opp» før du ber om hjelp.
Du kan akkurat ha begynt å prøve, og allerede merke at usikkerheten vekker mer i deg enn du hadde sett for deg. Du kan ha mistet for første gang og stå i en sorg som kanskje også rommer frykt for hva som skal skje videre. Du kan være midt i fertilitetsbehandling. Du kan ha forsøkt i flere år. Du kan fortsatt være full av håp og samtidig være utslitt av å håpe.
Noen ganger trenger man ganske enkelt et sted der man slipper å være fornuftig, positiv eller sterk. Et sted der det er plass til både håpet, sorgen, sinnet, misunnelsen, kjærligheten, frykten og alt det andre som kan eksistere samtidig.
Hvis dette kjennes gjenkjennelig, er du velkommen til å ta kontakt.
Kjenner du deg igjen?
Hos oss kan du snakke med en psykolog om det du står i. Ingen henvisning, timer på dag og kveld.
Bestill time nå →