Spontanabort: en sorg andre ikke alltid ser
«Det var jo tidlig.» «Det er heldigvis vanlig.» «Dere kan prøve igjen.»
Det sies som regel i beste mening. Kanskje som et forsøk på å trøste eller gjøre det som har skjedd litt lettere å bære. Men når man nettopp har mistet et svangerskap, kan slike kommentarer oppleves som en bagatellisering av noe som gjorde vondt.
Når noe allerede hadde begynt
Fra det øyeblikket man vet at man er gravid, kan mye begynne å skje følelsesmessig. For noen skjer det med én gang, for andre mer gradvis.
Kanskje regner man ut termin. Forestiller seg hvordan livet skal bli. Tenker på hvordan det vil være å fortelle det til familie og venner. Kanskje har man allerede rukket å se for seg barnet, familien eller en helt ny fase av livet.
Når svangerskapet avsluttes, er det derfor ikke bare selve graviditeten man kan miste. Man kan også miste forventningene, forestillingene og fremtiden som allerede hadde begynt å ta form.
Samtidig kan tapet være nesten usynlig for omgivelsene. Kanskje visste svært få om graviditeten. Kanskje var det bare partneren som visste. Dermed kan man stå i en stor følelsesmessig reaksjon samtidig som livet rundt fortsetter omtrent som før.
Det kan gjøre sorgen ensom.
«Hva gjorde jeg galt?»
Etter en spontanabort begynner mange å lete etter en forklaring.
Var det treningen? Stresset på jobb? Vinglasset før man visste at man var gravid? Noe man spiste? Noe man gjorde eller ikke gjorde?
Behovet for å finne en årsak er forståelig. Når noe vondt skjer som vi ikke kunne kontrollere, leter vi ofte etter noe som kan gjøre hendelsen mer begripelig. Hvis det finnes noe konkret man gjorde galt, kan det også oppstå en forestilling om at man kan forhindre at det skjer igjen.
Men da kan behovet for kontroll raskt bli til skyld og selvbebreidelse.
De fleste spontanaborter skyldes forhold ved svangerskapet som den gravide ikke kunne påvirke. Likevel er det ikke alltid nok å vite dette. Man kan forstå rasjonelt at man ikke har gjort noe galt, og samtidig kjenne skyld.
I terapi kan det være viktig å være nysgjerrig på nettopp dette skillet: mellom det man vet, og det man følelsesmessig opplever som sant.
Sorgen kan se veldig forskjellig ut
Det finnes ingen riktig måte å reagere på etter en spontanabort.
Noen kjenner en sterk sorg med en gang. Andre kjenner mest tomhet eller nummenhet. Noen opplever både sorg og lettelse, særlig dersom graviditeten også hadde vært forbundet med ambivalens eller bekymring. Andre fungerer tilsynelatende som før, og blir overrasket når reaksjonen kommer senere.
Sorgen følger heller ikke nødvendigvis hvor langt svangerskapet hadde kommet.
For noen kan et tap tidlig i graviditeten oppleves svært smertefullt. Andre opplever et tidlig tap annerledes. Reaksjonen sier ikke noe om hvor mye man ønsket seg barnet, hvor glad man var for graviditeten eller hvordan man «burde» ha reagert.
Noen ganger blir sorgen også tydeligere i møte med noe som minner om det man mistet. Termindatoen som nærmer seg. En venninne som blir gravid. Et barn som blir født omtrent samtidig som ens eget skulle ha kommet.
Da kan følelser man trodde hadde roet seg, bli sterke igjen.
Når en ny graviditet også vekker frykt
Etter en spontanabort kan et nytt svangerskap oppleves ganske annerledes enn det forrige.
Der en positiv graviditetstest tidligere først og fremst utløste glede, kan den nå også utløse frykt. Man følger ekstra nøye med på kroppen. Sjekker etter blod. Tolker symptomer – og blir urolig dersom symptomene plutselig forsvinner.
Noen forsøker å ikke knytte seg for mye til graviditeten. Ikke tenke for langt frem. Ikke glede seg for tidlig. Ikke fortelle det til noen.
Det kan være en måte å forsøke å beskytte seg mot et nytt tap på: Hvis jeg ikke slipper håpet helt til, gjør det kanskje mindre vondt dersom det skjer igjen.
Samtidig kan det være slitsomt å være i beredskap gjennom et svangerskap man også ønsker å få lov til å glede seg over.
I terapi kan det være nyttig å forstå denne beskyttelsen, fremfor å forsøke å presse den bort. Målet trenger ikke være å bli kvitt all frykt, men å få hjelp til å stå i usikkerheten uten at frykten får ta all plass.
Når to mennesker mister sammen
En spontanabort kan også påvirke et par på forskjellige måter.
For den som har vært gravid, skjer tapet både fysisk og følelsesmessig. Partneren står i noe av det samme, men fra en annen posisjon. Det kan gjøre at reaksjonene blir forskjellige.
Den ene kan ha behov for å snakke mye om det som har skjedd. Den andre blir kanskje mer praktisk, stille eller opptatt av å komme videre. Noen partnere kjenner også på et sterkt behov for å ta vare på den andre, og gir mindre plass til egne reaksjoner.
Forskjellene kan lett mistolkes.
Betydde dette mindre for deg? Hvorfor vil du ikke snakke om det? Hvorfor klarer du å gå videre når jeg fortsatt har det så vondt?
Bak ulike reaksjoner kan det ligge mye av det samme: sorg, maktesløshet, frykt og et ønske om å beskytte både seg selv og den andre.
Når man klarer å få tak i det som ligger bak måtene man reagerer på, kan det bli lettere å finne hverandre igjen.
Hva kan terapi bidra med?
I terapi kan tapet få den plassen det faktisk har fått i deg, uavhengig av hvor tidlig eller sent i svangerskapet det skjedde, eller hvordan menneskene rundt deg har reagert.
Det kan handle om sorgen, men også om følelsene som ofte kommer i tillegg: skyld, sinne, selvkritikk, misunnelse, frykt eller en opplevelse av at kroppen har sviktet.
Noen trenger hjelp til å forstå hvorfor tapet har truffet så sterkt. Andre strever mest med det som skjer etterpå – frykten for å prøve igjen, behovet for kontroll eller angsten i et nytt svangerskap.
For noen blir tapet også koblet til eldre sårbarheter. En sterk tendens til å legge ansvar på seg selv, følelsen av ikke å strekke til eller behovet for å ha kontroll kan bli særlig aktivert når man opplever noe så viktig som man samtidig ikke kan styre.
Da kan terapi handle om å komme nærmere det som ligger under reaksjonene, og møte det med mer forståelse og mindre selvkritikk.
Noen har også behov for å finne en måte å markere det som skjedde på. Særlig når få andre visste om graviditeten, kan det være betydningsfullt å gi tapet en form eller anerkjennelse som kjennes riktig for en selv.
Det trenger ikke ha gått lang tid før du ber om hjelp
Du trenger ikke ha vært langt ute i svangerskapet. Du trenger heller ikke vente for å se om det «går over av seg selv».
Du kan ha mistet for første gang og kjenne deg overrasket over hvor sterkt det påvirker deg. Du kan ha opplevd flere spontanaborter og kjenne at hvert nytt tap også vekker det som kom før. Du kan være gravid igjen og oppleve at frykten gjør det vanskelig å finne ro. Eller du kan merke reaksjonen først lenge etterpå.
Det avgjørende er ikke hvor langt du var kommet eller hvor lenge det er siden. Det handler om hvordan det som har skjedd, påvirker deg nå.
Hvis dette kjennes gjenkjennelig, er du velkommen til å ta kontakt.
Vil du snakke med noen om det som skjedde?
Hos oss kan tapet få den plassen det har fått i deg. Ingen henvisning, timer på dag og kveld.
Bestill time nå →