Sorgarbeid: å bære tap uten å «komme over det» for fort

Vi lever i en kultur som gjerne vil at sorg skal være over fort. «Hvordan går det nå?» spør folk, med en forventning om at svaret etter hvert skal bli «bedre». Men sorg lar seg ikke styre av en tidsplan. Å bære et tap handler ikke om å komme over det, men om å lære å leve videre med det.

Sorg er ikke et problem som skal løses

Det er lett å tenke på sorg som en tilstand man skal ut av – noe som skal bearbeides ferdig, så man kan gå tilbake til det normale. Men sorg er ikke en feil i systemet. Den er kjærlighetens bakside: vi sørger fordi noe eller noen betydde noe for oss. Å sørge er ikke et tegn på at noe er galt – det er et tegn på at noe var verdifullt.

Derfor er ikke målet med sorgarbeid å bli «ferdig» eller å glemme. Målet er å finne en måte å bære tapet på som gjør at livet kan romme både sorgen og fortsettelsen.

Sorg har mange ansikter

Mange forbinder sorg utelukkende med dødsfall. Men vi sørger over mange slags tap: et samlivsbrudd, en mistet jobb, en helse eller funksjon som er borte, et barn vi ikke fikk, et liv som ble annerledes enn vi hadde tenkt, en venn som kuttet kontakt. Også slike tap fortjener å bli tatt på alvor som sorg.

Og sorg ser ulik ut fra person til person. Noen gråter mye, andre nesten ikke. Noen vil snakke, andre vil være i fred. Noen kjenner sorgen mest i kroppen – som tretthet, uro eller tomhet. Det finnes ingen riktig måte å sørge på, og ingen fast rekkefølge følelsene skal komme i.

Myten om «fasene»

Mange har hørt om sorgens faser – fornektelse, sinne, forhandling, depresjon, aksept. Modellen kan gi en viss trøst, men den blir ofte misforstått som en trapp man skal gå nedover i riktig rekkefølge. Slik er det sjelden. Sorg kommer i bølger. Den ene dagen kjennes overkommelig, den neste skyller savnet over deg uten forvarsel – kanskje utløst av en sang, en duft, en dato.

Disse bølgene er ikke tegn på at du har «falt tilbake». De er en helt vanlig del av å sørge. Med tiden kommer de gjerne sjeldnere og mindre overveldende, men de kan dukke opp lenge etterpå – og det er normalt.

Når sorgen blir vanskelig å bære alene

De fleste klarer, med tid og støtte fra mennesker rundt seg, å bære sorgen sin selv. Men noen ganger blir den så tung, eller så fastlåst, at det er godt å få hjelp. Det kan være når sorgen ikke ser ut til å bevege seg i det hele tatt, når den stenger deg ute fra livet over lang tid, når skyldfølelse eller uforløste ting gjør den ekstra kompleks, eller når du rett og slett ikke har noen å dele den med.

Å oppsøke hjelp betyr ikke at du sørger «feil» eller ikke er sterk nok. Det betyr at du tar tapet ditt på alvor, og at du fortjener støtte i å bære det.

Hva sorgarbeid i terapi kan være

I terapi handler sorgarbeid ikke om å skynde på prosessen, men om å gi den plass. Det kan være å sette ord på det som er vondt, å få fortelle om den eller det du har mistet, å romme følelser som kanskje føles motstridende – savn og lettelse, kjærlighet og sinne, tristhet og latter – uten å måtte velge én av dem.

Det handler også om å finne ut hvordan du kan leve videre med tapet som en del av deg. Ikke ved å legge det bak deg, men ved å gi det en plass som ikke fortrenger alt annet. Mange opplever at sorgen, når den får rom, etter hvert kan eksistere side om side med glede igjen.

Du får sørge i ditt eget tempo

Det finnes ingen frist for når du skal være ferdig. Du trenger ikke «komme over det» for andres skyld, og du trenger ikke skynde deg tilbake til den du var før. Sorg tar den tiden den tar – og du har lov til å bære den på din måte.

Hvis du kjenner at du trenger noen å dele tapet med, er du velkommen til å ta kontakt. Ingen skal måtte bære alt alene.

Om forfatteren

Martine Larsen Rygh Psykolog

Martine er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo og har erfaring fra spesialisthelsetjenesten. Hun arbeider med utredning av autismespekterforstyrrelse og ADHD, og jobber integrativt med blant annet eksponeringsbehandling, kognitiv terapi og sorgarbeid. Med bakgrunn fra kommunikasjon, markedsføring og ledelse har hun en særlig forståelse for hvordan arbeidslivets krav og roller påvirker psykisk helse.

Les mer om Martine →