Relasjonell OCD: når tvilen gjelder forholdet ditt

Er dette den rette for meg? Elsker jeg egentlig nok? De fleste stiller seg selv slike spørsmål fra tid til annen, uten at det tar overhånd. For noen blir tvilen derimot til noe som fyller store deler av dagen, og som ingen mengde grubling later til å kunne løse. Da kan det handle om relasjonell OCD, en mindre kjent form for tvangslidelse.

Når helt vanlig tvil blir til et symptom

Det starter ofte med en helt dagligdags situasjon. Du legger merke til en attraktiv person på gaten, og tenker: betyr dette at jeg ikke elsker partneren min nok? Du kjenner deg ikke like oppslukt som i starten av forholdet, og lurer på om det er et faresignal. Du ser et lykkelig par, og sammenligner automatisk med ditt eget forhold.

Slike tanker er vanlige, og går som regel forbi av seg selv. Ved relasjonell OCD skjer noe annet: tanken blir stående igjen som et spørsmål som må besvares, og du begynner å analysere, sjekke og lete etter tegn.

Slik kan det se ut i hverdagen

Relasjonell OCD kan ramme tvilen på ulike måter. Noen bruker mye tid på å vurdere egne følelser for partneren: kjente jeg nok glede da hen kom hjem, savner jeg hen nok når vi er fra hverandre. Andre er mer opptatt av partnerens egenskaper, og blir svært kritiske til små feil og mangler som andre knapt ville lagt merke til. Flere kjenner seg igjen i begge deler.

Vanlige tegn er timevis med grubling over forholdet, sammenligning med andre par (også på sosiale medier), gjentatt søken etter bekreftelse fra partner eller venner, og en trang til å google spørsmål som «hvordan vet man at man elsker noen» eller «er det normalt å tvile på forholdet». Noen tester også partneren, bevisst eller ubevisst, for å se hvordan de selv reagerer.

Følelseskontrollen som ikke gir svar

En sentral del av relasjonell OCD er det som gjerne kalles følelsesmonitorering: en nesten kontinuerlig sjekking av egne følelser. Ble jeg glad nok for den meldingen? Hva kjente jeg da hen kom inn i rommet? Gode øyeblikk blir gransket og sammenlignet med en idealtilstand, mens irritasjon eller likegyldighet tolkes som bevis på at noe er galt.

Problemet ligger ikke i at følelsene i seg selv er unormale. De fleste kjenner på både varme og kjedsomhet i et forhold, ofte i løpet av samme uke. Problemet er at all sjekkingen og analyseringen gjør det stadig vanskeligere å kjenne etter hva man egentlig føler.

Hvorfor mer tenking ikke hjelper

De fleste med relasjonell OCD tror at svaret finnes et sted, om de bare tenker lenge og grundig nok. Realiteten er ofte den motsatte: jo mer du analyserer, sammenligner og sjekker, desto mer usikker blir du. Det er sjelden fordi det er noe galt med forholdet, men fordi strategiene i seg selv holder tvilen ved like.

Den konstante grublingen gjør det også vanskeligere å kjenne kontakt med magefølelsen. Der andre kan lene seg på en indre trygghet i valgene sine, har den som sliter med relasjonell OCD som regel mistet den kontakten for lengst, og prøver å kompensere med enda mer tenking. Resultatet blir sjelden klarhet, men heller mer forvirring.

Hva som faktisk hjelper

Målet i behandling er ikke å bli hundre prosent sikker på forholdet, for den sikkerheten finnes ikke for noen. Målet er å endre forholdet til tvilen selv: å kunne legge merke til en triggende tanke, og la den passere uten å analysere, sjekke eller søke bekreftelse.

Det er en øvelse, ikke en engangsinnsikt. Men når grublingen og sjekkingen avtar, kommer ofte noe verdifullt tilbake: kontakten med det man faktisk kjenner, i øyeblikket, uten at tankene har fått lov til å overstyre det.

Om forfatteren

Serine Mathea Eggesbø Steidel Psykolog

Serine er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen og er under spesialisering i klinisk voksenpsykologi. Hun jobber blant annet med kognitiv terapi, eksponeringsterapi og fokusert eksponeringsbehandling, og tar imot klienter på dagtid mandag til fredag.

Les mer om Serine →