Til deg som er pårørende: hvordan hjelpe noen med OCD

Å stå ved siden av noen med tvangslidelse er ikke alltid enkelt. Du ser noen du er glad i kjempe mot tanker og ritualer du kanskje ikke helt forstår, og du vil hjelpe, uten å vite hva som faktisk hjelper. Her er noen råd, myntet på deg som er partner, forelder eller nær venn.

Fornuft og logikk hjelper sjelden

Det er naturlig å ville forklare seg frem til at frykten er ubegrunnet: «Du vet jo at hendene dine er rene.» Problemet er at OCD ikke er logisk styrt, og fornuftsargumenter når sjelden helt frem. Personen vet som regel godt, med hodet, at frykten er overdrevet. Det hjelper likevel ikke, fordi angsten sitter et annet sted enn i fornuften.

Et bedre utgangspunkt er ofte å spørre direkte: «Hvordan kan jeg best støtte deg akkurat nå?» Det viser at du er der for dem, på deres premisser, uten å presse på med egne løsninger.

Vær en støttespiller, ikke en terapeut

Det er ikke din jobb å behandle OCD-en, og det er ikke forventet at du skal ha svarene. Din rolle er å være en trygg tilstedeværelse: å se at personen har det vanskelig, uten å dømme atferden du observerer. Selv om ritualer og unngåelse kan virke uforståelige utenfra, er de ikke et uttrykk for vrangvilje. De er symptomer.

Den vanlige fellen: å hjelpe med ritualet

En fallgruve mange pårørende ender opp i, er å delta i ritualene og kontrolleringen for å roe ned personen i øyeblikket, eller for å unngå at personen blir urolig. Å bekrefte «jo, jeg så at du låste døren», å svare på det samme spørsmålet for tiende gang, eller å unngå ting sammen fordi det er enklere enn å diskutere det. Det kommer gjerne fra et sted med omsorg, og kan gi lettelse for begge der og da.

Over tid kan denne typen tilpasning likevel bidra til å holde tvangen ved like, på samme måte som personens egne ritualer gjør. Det er en vanskelig balanse, og det finnes ikke noe fasitsvar for hver situasjon. Men det kan være nyttig å vite at å hjelpe ikke alltid er det samme som å bekrefte eller delta i tvangen.

Det er samtidig viktig at du ikke påtar deg denne oppgaven alene, og at personen selv ønsker hjelp til å utfordre og løsne opp i sine fastlåste mønstre, da autonomi er viktig for at behandlingen skal ha effekt. Hvordan man kan hjelpe personen på best mulig måte er noe man gjerne kan snakke med en behandler om sammen.

Oppmuntre til hjelp, uten å presse

Du kan ikke tvinge noen til behandling, men du kan gjøre veien dit lettere. Fortell at du har lagt merke til at de sliter, at du er glad i dem uansett, og at det finnes god hjelp for tvangslidelse. Tilby å bistå praktisk, for eksempel med å finne en behandler, uten å ta over avgjørelsen.

Ta vare på deg selv også

Å stå tett på noens OCD over tid er krevende, og det er lov å kjenne på slitasje, frustrasjon eller hjelpeløshet. Det gjør deg ikke til en dårlig støttespiller. Snakk gjerne med noen selv, enten det er venner, familie eller en fagperson, slik at du også har noen å lene deg på.

Om forfatteren

Serine Mathea Eggesbø Steidel Psykolog

Serine er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen og er under spesialisering i klinisk voksenpsykologi. Hun jobber blant annet med kognitiv terapi, eksponeringsterapi og fokusert eksponeringsbehandling, og tar imot klienter på dagtid mandag til fredag.

Les mer om Serine →