IVF og fertilitetsbehandling: den psykiske belastningen underveis
Når man går inn i fertilitetsbehandling, får man mye informasjon. Om medisiner, doser, prøver, undersøkelser og prosedyrer. Det kan være vanskeligere å være forberedt på hva behandlingen kan gjøre med en følelsesmessig.
For mange blir fertilitetsbehandling en langvarig veksling mellom håp, venting, usikkerhet og skuffelse. Man skal fungere på jobb, være til stede i relasjoner og leve et vanlig liv, samtidig som noe svært viktig står og vipper i bakgrunnen.
Et liv i korte intervaller
Fertilitetsbehandling har sin egen rytme. Stimulering, undersøkelser, uttak, innsetting, venting og svar. Og kanskje en ny runde.
Etter hvert kan livet begynne å organiseres rundt denne rytmen. Ferier, jobb, sosiale planer og andre avgjørelser blir vanskeligere å forholde seg til. Kan vi reise da? Er jeg kanskje gravid da? Når blir neste forsøk?
Det som tidligere lå åpent foran en, kan begynne å kjennes satt på vent.
For mange er perioden mellom innsetting og svar spesielt krevende. Det er lite man selv kan gjøre, samtidig som mye står på spill. Oppmerksomheten trekkes lett mot kroppen. Et stikk, ømme bryster, en følelse i magen eller fraværet av symptomer kan få stor betydning.
Man leter etter tegn fordi man så gjerne vil vite. Samtidig finnes det ennå ikke noe sikkert svar.
Å stå i denne uvissheten over tid kan være svært belastende.
Når det blir vanskelig å håpe
Noe av det krevende med gjentatte fertilitetsforsøk er at håpet må få plass igjen og igjen.
Etter skuffelser begynner mange å beskytte seg. Kanskje prøver man å dempe forventningene: Det går sikkert ikke denne gangen heller. Kanskje vil man ikke snakke om mulige navn, termin eller hvordan livet kunne blitt dersom forsøket lykkes.
Det gir mening. Når man har blitt såret flere ganger, forsøker man naturlig nok å beskytte seg mot å bli like såret igjen.
Samtidig forsvinner ikke ønsket.
Dermed kan man havne i en krevende følelsesmessig spagat: Man vil så gjerne håpe, men er redd for hva håpet vil koste dersom det igjen ender i skuffelse.
I stedet for å se denne ambivalensen som noe man burde håndtert annerledes, kan det være nyttig å forstå hva som ligger i den. Beskyttelsen er der nettopp fordi dette betyr så mye.
Når forholdet til kroppen endrer seg
Fertilitetsbehandling innebærer også at kroppen får mye oppmerksomhet. Hormoner, medisiner, blodprøver, ultralyder, undersøkelser og inngrep blir en del av hverdagen.
For noen oppleves det først og fremst praktisk. For andre kan forholdet til egen kropp gradvis endre seg.
En kropp som tidligere bare var ens egen, blir fulgt, vurdert og behandlet. Noen kjenner seg fremmedgjort fra den. Andre blir sinte på den eller kjenner på en følelse av at kroppen ikke gjør det den «skal».
Behandlingen kan også vekke selvkritikk og skyld: Hvorfor fungerer ikke kroppen min? Burde jeg ha gjort noe annerledes? Ventet jeg for lenge?
Når noe er så viktig og samtidig så vanskelig å kontrollere, er det menneskelig å lete etter forklaringer. Problemet oppstår når letingen etter en forklaring blir til en dom over en selv.
Når dere står i det samme – på forskjellige måter
Fertilitetsbehandling kan også utfordre et parforhold.
Selv om begge ønsker det samme, trenger de ikke reagere likt. Den ene kan ha behov for å snakke mye om det som skjer, mens den andre trenger pauser fra temaet. Den ene vil raskt videre til neste forsøk, mens den andre kjenner at kroppen eller hodet trenger tid.
Når reaksjonene er forskjellige, er det lett å begynne å tolke hverandre.
Hvorfor virker du ikke like lei deg som meg? Hvorfor vil du ikke snakke om det? Hvorfor kan vi ikke bare prøve igjen?
Bak det som kan se ut som avstand, irritasjon eller taushet, ligger det ofte andre følelser. Sorg. Frykt. Maktesløshet. Behovet for å beskytte seg selv – eller partneren.
Å klare å få tak i disse følelsene kan gjøre det lettere å forstå hverandre, fremfor å bli stående fast i hvordan den andre reagerer.
Og så kommer beslutningene. Skal vi prøve én gang til? Hvor lenge skal vi fortsette? Hvor mye tåler kroppen? Hva har vi råd til? Når er nok nok?
Det finnes ikke nødvendigvis ett riktig svar på disse spørsmålene. Og to mennesker som elsker hverandre, kan komme frem til ulike svar på dem.
Hvem skal få vite?
Det kan også være vanskelig å vite hvor mye man skal fortelle menneskene rundt seg.
Å holde behandlingen privat kan gi en følelse av beskyttelse og kontroll. Samtidig kan det bli ensomt å gå gjennom noe så omfattende uten at menneskene rundt vet hvorfor man ikke er helt seg selv.
Forteller man mange, kan belastningen bli en annen. Spørsmålene kommer gjerne fra mennesker som bryr seg: Hvordan gikk det? Vet dere noe? Når får dere svar?
Men på feil dag kan et velment spørsmål være det siste man orker.
Det finnes ingen fasit på hvor åpen man bør være. Det kan være mer nyttig å spørre seg: Hvem kjenner jeg meg trygg på? Hva ønsker jeg at de skal vite? Og hva trenger jeg fra dem når jeg har det vanskelig?
Noen ganger kan det også være nødvendig å være ganske konkret: Jeg forteller når det er noe å fortelle. Du trenger ikke spørre.
Hva kan terapi bidra med underveis?
I terapi kan det være plass til hele den følelsesmessige siden av fertilitetsbehandlingen – også det man kanskje ikke sier høyt andre steder.
Sorgen når et forsøk ikke går. Frykten før neste. Sinne mot kroppen. Misunnelse når andre blir gravide. Skyldfølelsen for å kjenne på misunnelse. Avstanden til partneren. Eller følelsen av å være utslitt av noe man samtidig ikke er klar for å gi slipp på.
Det kan være nyttig å forstå mer av hva som skjer bak reaksjonene. Hva er det som blir så smertefullt når et forsøk mislykkes? Hva skjer når håpet vekkes igjen? Hva forsøker man å beskytte seg mot når man trekker seg unna eller prøver å ikke kjenne så mye?
For noen kan behandlingen også treffe noe som allerede er sårbart. Følelser av ikke å være god nok, ikke strekke til eller ikke ha kontroll kan bli sterkere i en situasjon der kroppen og utfallet i så liten grad lar seg styre.
Da handler terapi ikke om å lære seg å reagere «riktig», men om å forstå egne reaksjoner bedre og få hjelp til å stå i dem uten at selvkritikken, frykten eller behovet for kontroll får ta all plass.
Det kan også handle om parforholdet: å komme bak irritasjonen, tausheten eller ulikhetene og få tak i det begge egentlig står i.
Og noen ganger handler det ganske enkelt om å ha et sted der man ikke trenger å være sterk, optimistisk eller klar for neste runde.
Du trenger ikke vente til behandlingen er over
Det er lett å tenke at man skal ta vare på den psykiske delen senere. Når neste forsøk er over. Når man vet mer. Når man har fått det til – eller når man har bestemt seg for å stoppe.
Men det er nettopp mens man står i usikkerheten at behovet for støtte kan være størst.
Du kan være før ditt første IVF-forsøk og kjenne at alt allerede tar mye plass. Du kan ha opplevd at det første forsøket ikke gikk. Du kan ha mistet en graviditet etter behandling og kjenne at veien videre plutselig føles langt mer utrygg. Eller du kan ha vært gjennom mange runder og være sliten av å skulle hente frem håpet enda en gang.
Det er ikke nødvendig å vente til belastningen har blitt for stor før man søker hjelp.
Hvis dette kjennes gjenkjennelig, er du velkommen til å ta kontakt.
Trenger du et sted å lande underveis?
Du kan snakke med en psykolog mens behandlingen pågår – du trenger ikke vente til den er over. Ingen henvisning.
Bestill time nå →