Etter en abort: om ambivalens, skam og motstridende følelser

Det finnes ingen bestemt måte man skal ha det på etter en abort.

For noen kjennes beslutningen riktig og reaksjonen etterpå først og fremst som lettelse. For andre kommer sorg, tvil eller skyldfølelse. Noen kjenner flere motstridende følelser samtidig. Og noen kjenner ikke behov for å bearbeide det i det hele tatt.

Det som kan gjøre det vanskelig, er når egne reaksjoner ikke stemmer med det man hadde forventet å føle – eller med det man opplever at andre mener man burde føle.

Når flere følelser er sanne samtidig

Man kan kjenne lettelse etter en abort. En vanskelig situasjon er over, og livet kan fortsette i en retning som kjennes riktig. Det betyr ikke at man er kald eller uberørt.

Man kan også kjenne sorg uten å angre på beslutningen.

Det er mulig å vite at abort var riktig og samtidig sørge over graviditeten, barnet man kanskje rakk å forestille seg, eller livet som kunne ha blitt.

For noen eksisterer lettelsen og sorgen side om side. Kanskje også kjærlighet, tvil, sinne eller skyld. Følelser trenger ikke peke i samme retning, og de trenger heller ikke bekrefte eller avkrefte beslutningen som ble tatt.

Andre kjenner lite. Det kan også skape uro: Burde dette ha påvirket meg mer?

Men heller ikke fraværet av sterke følelser sier noe negativt om en. Det finnes ingen følelsesmessig fasit etter en abort.

Når det er vanskelig å snakke om

Abort kan være noe man ikke ønsker å dele med andre. Det kan handle om privatliv, om frykt for andres vurderinger eller ganske enkelt om at man ikke ønsker at flere skal involveres.

For noen fungerer det godt.

For andre blir tausheten ensom. Man går tilbake på jobb, møter familie og venner og fortsetter hverdagen samtidig som man bærer på noe ingen rundt en kjenner til.

Når det er vanskelig å snakke om en erfaring, kan det også bli vanskeligere å forstå egne reaksjoner. Man får mindre mulighet til å speile seg i andre og kan lettere begynne å vurdere seg selv: Er det normalt at jeg føler dette? Burde jeg vært mer lei meg? Burde jeg vært mindre lei meg?

Noen kjenner også på skam. Ikke nødvendigvis over selve aborten, men kanskje over å ha blitt gravid, over omstendighetene rundt det, over å ha vært i tvil eller over tanker og følelser man hadde underveis.

Skam fører ofte til et ønske om å skjule. Samtidig kan det å skjule forsterke følelsen av at det man bærer på, er noe man burde skamme seg over.

Når valget var riktig – men likevel vanskelig

Noen opplever beslutningen som tydelig. Andre står i en situasjon der ingen av alternativene kjennes gode.

Kanskje graviditeten kom på feil tidspunkt. Kanskje forholdet var vanskelig. Kanskje økonomi, helse eller livssituasjon spilte inn. Kanskje ønsket om barnet var der, samtidig som det å få barn akkurat da ikke opplevdes mulig.

Da kan man i ettertid sørge over at omstendighetene var som de var.

Det er ikke nødvendigvis det samme som å angre.

For noen kan nettopp dette skillet være viktig: Jeg skulle ønske situasjonen hadde vært annerledes er noe annet enn jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes.

Begge deler kan også være vanskelig å finne ut av når man står midt i sterke følelser.

Når følelsene kommer senere

Reaksjonen trenger heller ikke komme med én gang.

En ny graviditet kan vekke minner om den forrige. En venninne får barn. En dato som kunne vært termin nærmer seg. Eller erfaringen får en annen betydning når livet senere ser annerledes ut.

At noe berører en flere måneder eller år senere, betyr ikke nødvendigvis at følelsene har vært fortrengt eller at beslutningen var feil. Erfaringer kan få ny betydning når livssituasjonen endrer seg.

Det kan også være at noe man tidligere klarte å legge til side, nå trenger mer plass.

Hva kan terapi bidra med?

I terapi kan det være mulig å utforske erfaringen uten at målet er å komme frem til om aborten var «riktig» eller «feil».

Det kan handle om å få tak i hva man faktisk kjenner, særlig når flere følelser finnes samtidig.

Hvis det er sorg, kan sorgen få plass uten at den automatisk blir forstått som anger. Hvis det er lettelse, trenger den ikke forsvares. Hvis det er skyld eller skam, kan man undersøke hva disse følelsene handler om og hvilke vurderinger av en selv som har kommet i etterkant.

For noen ligger det også mye selvkritikk i reaksjonene. Man vurderer beslutningen med den kunnskapen og livssituasjonen man har i dag, fremfor den situasjonen man faktisk sto i da valget ble tatt.

Andre opplever at aborten berører noe mer grunnleggende: forholdet til egen kropp, egne behov, grenser, ansvar eller tidligere erfaringer med å måtte ta vanskelige valg.

Hvis man var to, kan det også være noe som har blitt vanskelig mellom en og partneren. Kanskje opplevde man situasjonen ulikt, eller kanskje man aldri egentlig fikk snakket om hva den gjorde med hver av dem.

I terapi kan det være plass til hele erfaringen, også når den er sammensatt og ikke lar seg oppsummere på én enkel måte.

Det er ikke for sent – og reaksjonen trenger ikke være «stor nok»

Noen søker støtte kort tid etter en abort. Andre gjør det først flere år senere. Noen kommer fordi de sørger, andre fordi de kjenner på skyld, skam eller tvil. For noen blir det først aktuelt når en ny graviditet eller en annen livsendring vekker erfaringen igjen.

Det trenger ikke å ha gått en bestemt tid, og reaksjonen trenger ikke å være av en bestemt størrelse.

Hvis noe ved det som skjedde fortsatt gjør vondt eller tar mer plass enn du ønsker, kan det være verdt å snakke om.

Hvis dette kjennes gjenkjennelig, er du velkommen til å ta kontakt.